Du er Qfwfq i et tomt univers før form eller språk eksisterte. Sett det aller første merket i rommet.
En morgen i faget grafisk design ved Scuola Internazionale di Grafica i Venezia kom professor Paola Ricci – professoren som nesten kastet Pietro ut av skolen (og hun hadde helt rett den gangen) – inn i atelieret og spurte hva som skjer i det øyeblikket en designer tegner et enkelt merke på et blankt ark. I stedet for å åpne en lærebok om layout eller rutenett, fortalte hun en historie av Italo Calvino kalt «Un segno nello spazio» («Et tegn i rommet», fra Le Cosmicomiche, 1965).
I historien minnes den eldgamle kosmiske fortelleren Qfwfq tiden da universet var fullstendig tomt, ensartet og uten særtrekk. Hvert eneste punkt i tomrommet så nøyaktig likt ut som alle andre punkter, og det tok to hundre millioner år for galaksen å fullføre en enkelt rotasjon. Da Qfwfq passerer et tilfeldig punkt i rommet, bestemmer han seg for å tegne det aller første tegnet slik at han kan kjenne igjen akkurat det stedet når han kommer tilbake to hundre millioner år senere.
Når Qfwfq endelig vender tilbake to hundre millioner år senere, oppdager han at en sjalu rival ved navn Kgwgk har visket ut merket hans og begynt å spre forfalskede tegn utover hele kosmos. Snart oversvømmes hele universet av billioner av uanstrengte, etterlignende tegn helt til selve rommet blir en rotete suppe av visuell støy – og Qfwfq blir stående igjen og lete etter den stille nødvendigheten i det første, ærlige merket.
Seksti år etter at Calvino skrev Qfwfq, kan kunstig intelligens oversvømme skjermen med en million tegn på et sekund. Nettopp derfor har det aldri vært viktigere å vende tilbake til ett bevisst, menneskelig ståsted – #beautifullysimple.
«Jeg tegnet et tegn på et punkt i rommet, bare for at jeg skulle kunne finne det igjen to hundre millioner år senere.» Et enkelt bevisst merke gir hele universet et sentrum, en koordinat og menneskelig mening.
Når det å lage tegn blir automatisk og løsrevet fra mening, fylles rommet med billioner av falske imitasjoner helt til verden kveles av støy – Calvinos profeti fra 1965 om generativt overflatesøppel.
I post-AI-æraen er flaskehalsen ikke lenger å generere en million tegn. Det er å ha smaken, den strukturelle ærligheten og motet til å skrelle bort støyen til bare det vesentlige merket står igjen.
«Igjen er design ikke hvordan det ser ut. Design er hvordan det fungerer.»
Du er Qfwfq i et tomt univers før form eller språk eksisterte. Sett det aller første merket i rommet.
En morgen i faget grafisk design ved Scuola Internazionale di Grafica i Venezia kom professor Paola Ricci – professoren som nesten kastet Pietro ut av skolen (og hun hadde helt rett den gangen) – inn i atelieret og spurte hva som skjer i det øyeblikket en designer tegner et enkelt merke på et blankt ark. I stedet for å åpne en lærebok om layout eller rutenett, fortalte hun en historie av Italo Calvino kalt «Un segno nello spazio» («Et tegn i rommet», fra Le Cosmicomiche, 1965).
I historien minnes den eldgamle kosmiske fortelleren Qfwfq tiden da universet var fullstendig tomt, ensartet og uten særtrekk. Hvert eneste punkt i tomrommet så nøyaktig likt ut som alle andre punkter, og det tok to hundre millioner år for galaksen å fullføre en enkelt rotasjon. Da Qfwfq passerer et tilfeldig punkt i rommet, bestemmer han seg for å tegne det aller første tegnet slik at han kan kjenne igjen akkurat det stedet når han kommer tilbake to hundre millioner år senere.
Når Qfwfq endelig vender tilbake to hundre millioner år senere, oppdager han at en sjalu rival ved navn Kgwgk har visket ut merket hans og begynt å spre forfalskede tegn utover hele kosmos. Snart oversvømmes hele universet av billioner av uanstrengte, etterlignende tegn helt til selve rommet blir en rotete suppe av visuell støy – og Qfwfq blir stående igjen og lete etter den stille nødvendigheten i det første, ærlige merket.
Seksti år etter at Calvino skrev Qfwfq, kan kunstig intelligens oversvømme skjermen med en million tegn på et sekund. Nettopp derfor har det aldri vært viktigere å vende tilbake til ett bevisst, menneskelig ståsted – #beautifullysimple.
«Jeg tegnet et tegn på et punkt i rommet, bare for at jeg skulle kunne finne det igjen to hundre millioner år senere.» Et enkelt bevisst merke gir hele universet et sentrum, en koordinat og menneskelig mening.
Når det å lage tegn blir automatisk og løsrevet fra mening, fylles rommet med billioner av falske imitasjoner helt til verden kveles av støy – Calvinos profeti fra 1965 om generativt overflatesøppel.
I post-AI-æraen er flaskehalsen ikke lenger å generere en million tegn. Det er å ha smaken, den strukturelle ærligheten og motet til å skrelle bort støyen til bare det vesentlige merket står igjen.
«Igjen er design ikke hvordan det ser ut. Design er hvordan det fungerer.»
«Plassert i Melkeveiens ytre sone bruker Solen omtrent to hundre millioner år på et fullstendig omløp rundt galaksen. Ja, så lang tid tar det; ikke en dag mindre. En gang da jeg dro forbi, tegnet jeg et tegn på et punkt i rommet, bare for at jeg skulle kunne finne det igjen to hundre millioner år senere, når vi kom forbi neste gang.»
— Italo Calvino, «Un segno nello spazio» («Et tegn i rommet»), fra Le Cosmicomiche (1965)
Qfwfq & det første tegnet i tomrommet: «Jeg tegnet et tegn på et punkt i rommet, bare for at jeg skulle kunne finne det igjen to hundre millioner år senere.» Et enkelt bevisst merke gir hele universet et sentrum, en koordinat og menneskelig mening.
Kgwgk & flommen av forfalskninger: Når det å lage tegn blir automatisk og løsrevet fra mening, fylles rommet med billioner av falske imitasjoner helt til verden kveles av støy – Calvinos profeti fra 1965 om generativt overflatesøppel.
Å utelate det uvesentlige: I post-AI-æraen er flaskehalsen ikke lenger å generere en million tegn. Det er å ha smaken, den strukturelle ærligheten og motet til å skrelle bort støyen til bare det vesentlige merket står igjen.
En morgen i faget grafisk design ved Scuola Internazionale di Grafica i Venezia kom professor Paola Ricci[01] – professoren som nesten kastet Pietro ut av skolen (og hun hadde helt rett den gangen) – inn i atelieret og spurte hva som skjer i det øyeblikket en designer tegner et enkelt merke på et blankt ark. I stedet for å åpne en lærebok om layout eller rutenett, fortalte hun en historie av Italo Calvino[02] kalt «Un segno nello spazio» («Et tegn i rommet», fra Le Cosmicomiche, 1965).
I historien minnes den eldgamle kosmiske fortelleren Qfwfq tiden da universet var fullstendig tomt, ensartet og uten særtrekk. Hvert eneste punkt i tomrommet så nøyaktig likt ut som alle andre punkter, og det tok to hundre millioner år for galaksen å fullføre en enkelt rotasjon. Da Qfwfq passerer et tilfeldig punkt i rommet, bestemmer han seg for å tegne det aller første tegnet slik at han kan kjenne igjen akkurat det stedet når han kommer tilbake to hundre millioner år senere.
Når Qfwfq endelig vender tilbake to hundre millioner år senere, oppdager han at en sjalu rival ved navn Kgwgk[01] har visket ut merket hans og begynt å spre forfalskede tegn utover hele kosmos. Snart oversvømmes hele universet av billioner av uanstrengte, etterlignende tegn helt til selve rommet blir en rotete suppe av visuell støy – og Qfwfq blir stående igjen og lete etter den stille nødvendigheten i det første, ærlige merket.
Seksti år etter at Calvino skrev Qfwfq, kan kunstig intelligens oversvømme skjermen med en million tegn på et sekund. Nettopp derfor har det aldri vært viktigere å vende tilbake til ett bevisst, menneskelig ståsted – #beautifullysimple.
Du er Qfwfq i et tomt univers før form eller språk eksisterte. Sett det aller første merket i rommet.
Tegn det første tegnet.
«Plassert i Melkeveiens ytre sone bruker Solen omtrent to hundre millioner år på et fullstendig omløp rundt galaksen. Ja, så lang tid tar det; ikke en dag mindre. En gang da jeg dro forbi, tegnet jeg et tegn på et punkt i rommet, bare for at jeg skulle kunne finne det igjen to hundre millioner år senere, når vi kom forbi neste gang.»
— Italo Calvino, «Un segno nello spazio» («Et tegn i rommet»), fra Le Cosmicomiche (1965)
En morgen i faget grafisk design ved Scuola Internazionale di Grafica i Venezia kom professor Paola Ricci – professoren som nesten kastet Pietro ut av skolen (og hun hadde helt rett den gangen) – inn i atelieret og spurte hva som skjer i det øyeblikket en designer tegner et enkelt merke på et blankt ark. I stedet for å åpne en lærebok om layout eller rutenett, fortalte hun en historie av Italo Calvino kalt «Un segno nello spazio» («Et tegn i rommet», fra Le Cosmicomiche, 1965).
I historien minnes den eldgamle kosmiske fortelleren Qfwfq tiden da universet var fullstendig tomt, ensartet og uten særtrekk. Hvert eneste punkt i tomrommet så nøyaktig likt ut som alle andre punkter, og det tok to hundre millioner år for galaksen å fullføre en enkelt rotasjon. Da Qfwfq passerer et tilfeldig punkt i rommet, bestemmer han seg for å tegne det aller første tegnet slik at han kan kjenne igjen akkurat det stedet når han kommer tilbake to hundre millioner år senere.
Når Qfwfq endelig vender tilbake to hundre millioner år senere, oppdager han at en sjalu rival ved navn Kgwgk har visket ut merket hans og begynt å spre forfalskede tegn utover hele kosmos. Snart oversvømmes hele universet av billioner av uanstrengte, etterlignende tegn helt til selve rommet blir en rotete suppe av visuell støy – og Qfwfq blir stående igjen og lete etter den stille nødvendigheten i det første, ærlige merket.
Seksti år etter at Calvino skrev Qfwfq, kan kunstig intelligens oversvømme skjermen med en million tegn på et sekund. Nettopp derfor har det aldri vært viktigere å vende tilbake til ett bevisst, menneskelig ståsted – #beautifullysimple.
«Jeg tegnet et tegn på et punkt i rommet, bare for at jeg skulle kunne finne det igjen to hundre millioner år senere.» Et enkelt bevisst merke gir hele universet et sentrum, en koordinat og menneskelig mening.
Når det å lage tegn blir automatisk og løsrevet fra mening, fylles rommet med billioner av falske imitasjoner helt til verden kveles av støy – Calvinos profeti fra 1965 om generativt overflatesøppel.
I post-AI-æraen er flaskehalsen ikke lenger å generere en million tegn. Det er å ha smaken, den strukturelle ærligheten og motet til å skrelle bort støyen til bare det vesentlige merket står igjen.
Du er Qfwfq i et tomt univers før form eller språk eksisterte. Sett det aller første merket i rommet.
«Plassert i Melkeveiens ytre sone bruker Solen omtrent to hundre millioner år på et fullstendig omløp rundt galaksen. Ja, så lang tid tar det; ikke en dag mindre. En gang da jeg dro forbi, tegnet jeg et tegn på et punkt i rommet, bare for at jeg skulle kunne finne det igjen to hundre millioner år senere, når vi kom forbi neste gang.»
— Italo Calvino, «Un segno nello spazio» («Et tegn i rommet»), fra Le Cosmicomiche (1965)
En morgen i faget grafisk design ved Scuola Internazionale di Grafica i Venezia kom professor Paola Ricci – professoren som nesten kastet Pietro ut av skolen (og hun hadde helt rett den gangen) – inn i atelieret og spurte hva som skjer i det øyeblikket en designer tegner et enkelt merke på et blankt ark. I stedet for å åpne en lærebok om layout eller rutenett, fortalte hun en historie av Italo Calvino kalt «Un segno nello spazio» («Et tegn i rommet», fra Le Cosmicomiche, 1965).
I historien minnes den eldgamle kosmiske fortelleren Qfwfq tiden da universet var fullstendig tomt, ensartet og uten særtrekk. Hvert eneste punkt i tomrommet så nøyaktig likt ut som alle andre punkter, og det tok to hundre millioner år for galaksen å fullføre en enkelt rotasjon. Da Qfwfq passerer et tilfeldig punkt i rommet, bestemmer han seg for å tegne det aller første tegnet slik at han kan kjenne igjen akkurat det stedet når han kommer tilbake to hundre millioner år senere.
Når Qfwfq endelig vender tilbake to hundre millioner år senere, oppdager han at en sjalu rival ved navn Kgwgk har visket ut merket hans og begynt å spre forfalskede tegn utover hele kosmos. Snart oversvømmes hele universet av billioner av uanstrengte, etterlignende tegn helt til selve rommet blir en rotete suppe av visuell støy – og Qfwfq blir stående igjen og lete etter den stille nødvendigheten i det første, ærlige merket.
Seksti år etter at Calvino skrev Qfwfq, kan kunstig intelligens oversvømme skjermen med en million tegn på et sekund. Nettopp derfor har det aldri vært viktigere å vende tilbake til ett bevisst, menneskelig ståsted – #beautifullysimple.
«Jeg tegnet et tegn på et punkt i rommet, bare for at jeg skulle kunne finne det igjen to hundre millioner år senere.» Et enkelt bevisst merke gir hele universet et sentrum, en koordinat og menneskelig mening.
Når det å lage tegn blir automatisk og løsrevet fra mening, fylles rommet med billioner av falske imitasjoner helt til verden kveles av støy – Calvinos profeti fra 1965 om generativt overflatesøppel.
I post-AI-æraen er flaskehalsen ikke lenger å generere en million tegn. Det er å ha smaken, den strukturelle ærligheten og motet til å skrelle bort støyen til bare det vesentlige merket står igjen.
Ikke vær urolig, bare klikk og tegn
Tegn det første tegnet for å forankre koordinatene (0, 0, 0) i et umerket kosmos
En morgen i faget grafisk design ved Scuola Internazionale di Grafica i Venezia kom professor Paola Ricci – professoren som nesten kastet Pietro ut av skolen (og hun hadde helt rett den gangen) – inn i atelieret og spurte hva som skjer i det øyeblikket en designer tegner et enkelt merke på et blankt ark. I stedet for å åpne en lærebok om layout eller rutenett, fortalte hun en historie av Italo Calvino kalt «Un segno nello spazio» («Et tegn i rommet», fra Le Cosmicomiche, 1965).
I historien minnes den eldgamle kosmiske fortelleren Qfwfq tiden da universet var fullstendig tomt, ensartet og uten særtrekk. Hvert eneste punkt i tomrommet så nøyaktig likt ut som alle andre punkter, og det tok to hundre millioner år for galaksen å fullføre en enkelt rotasjon. Da Qfwfq passerer et tilfeldig punkt i rommet, bestemmer han seg for å tegne det aller første tegnet slik at han kan kjenne igjen akkurat det stedet når han kommer tilbake to hundre millioner år senere.
Når Qfwfq endelig vender tilbake to hundre millioner år senere, oppdager han at en sjalu rival ved navn Kgwgk har visket ut merket hans og begynt å spre forfalskede tegn utover hele kosmos. Snart oversvømmes hele universet av billioner av uanstrengte, etterlignende tegn helt til selve rommet blir en rotete suppe av visuell støy – og Qfwfq blir stående igjen og lete etter den stille nødvendigheten i det første, ærlige merket.
Seksti år etter at Calvino skrev Qfwfq, kan kunstig intelligens oversvømme skjermen med en million tegn på et sekund. Nettopp derfor har det aldri vært viktigere å vende tilbake til ett bevisst, menneskelig ståsted – #beautifullysimple.
«Jeg tegnet et tegn på et punkt i rommet, bare for at jeg skulle kunne finne det igjen to hundre millioner år senere.» Et enkelt bevisst merke gir hele universet et sentrum, en koordinat og menneskelig mening.
Når det å lage tegn blir automatisk og løsrevet fra mening, fylles rommet med billioner av falske imitasjoner helt til verden kveles av støy – Calvinos profeti fra 1965 om generativt overflatesøppel.
I post-AI-æraen er flaskehalsen ikke lenger å generere en million tegn. Det er å ha smaken, den strukturelle ærligheten og motet til å skrelle bort støyen til bare det vesentlige merket står igjen.
Du er Qfwfq i et tomt univers før form eller språk eksisterte. Sett det aller første merket i rommet.
«Jeg tegnet et tegn på et punkt i rommet, bare for at jeg skulle kunne finne det igjen to hundre millioner år senere.» Et enkelt bevisst merke gir hele universet et sentrum, en koordinat og menneskelig mening.
Når det å lage tegn blir automatisk og løsrevet fra mening, fylles rommet med billioner av falske imitasjoner helt til verden kveles av støy – Calvinos profeti fra 1965 om generativt overflatesøppel.
I post-AI-æraen er flaskehalsen ikke lenger å generere en million tegn. Det er å ha smaken, den strukturelle ærligheten og motet til å skrelle bort støyen til bare det vesentlige merket står igjen.
En morgen i faget grafisk design ved Scuola Internazionale di Grafica i Venezia kom professor Paola Ricci – professoren som nesten kastet Pietro ut av skolen (og hun hadde helt rett den gangen) – inn i atelieret og spurte hva som skjer i det øyeblikket en designer tegner et enkelt merke på et blankt ark. I stedet for å åpne en lærebok om layout eller rutenett, fortalte hun en historie av Italo Calvino kalt «Un segno nello spazio» («Et tegn i rommet», fra Le Cosmicomiche, 1965).
I historien minnes den eldgamle kosmiske fortelleren Qfwfq tiden da universet var fullstendig tomt, ensartet og uten særtrekk. Hvert eneste punkt i tomrommet så nøyaktig likt ut som alle andre punkter, og det tok to hundre millioner år for galaksen å fullføre en enkelt rotasjon. Da Qfwfq passerer et tilfeldig punkt i rommet, bestemmer han seg for å tegne det aller første tegnet slik at han kan kjenne igjen akkurat det stedet når han kommer tilbake to hundre millioner år senere.
Når Qfwfq endelig vender tilbake to hundre millioner år senere, oppdager han at en sjalu rival ved navn Kgwgk har visket ut merket hans og begynt å spre forfalskede tegn utover hele kosmos. Snart oversvømmes hele universet av billioner av uanstrengte, etterlignende tegn helt til selve rommet blir en rotete suppe av visuell støy – og Qfwfq blir stående igjen og lete etter den stille nødvendigheten i det første, ærlige merket.
Seksti år etter at Calvino skrev Qfwfq, kan kunstig intelligens oversvømme skjermen med en million tegn på et sekund. Nettopp derfor har det aldri vært viktigere å vende tilbake til ett bevisst, menneskelig ståsted – #beautifullysimple.
Bytt dagens nettsted
Qfwfq — Et tegn i rommet
Du er Qfwfq i et tomt univers før form eller språk eksisterte. Sett det aller første merket i rommet.
«Plassert i Melkeveiens ytre sone bruker Solen omtrent to hundre millioner år på et fullstendig omløp rundt galaksen. Ja, så lang tid tar det; ikke en dag mindre. En gang da jeg dro forbi, tegnet jeg et tegn på et punkt i rommet, bare for at jeg skulle kunne finne det igjen to hundre millioner år senere, når vi kom forbi neste gang.»
— Italo Calvino, «Un segno nello spazio» («Et tegn i rommet»), fra Le Cosmicomiche (1965)
«Jeg tegnet et tegn på et punkt i rommet, bare for at jeg skulle kunne finne det igjen to hundre millioner år senere.» Et enkelt bevisst merke gir hele universet et sentrum, en koordinat og menneskelig mening.
Når det å lage tegn blir automatisk og løsrevet fra mening, fylles rommet med billioner av falske imitasjoner helt til verden kveles av støy – Calvinos profeti fra 1965 om generativt overflatesøppel.
I post-AI-æraen er flaskehalsen ikke lenger å generere en million tegn. Det er å ha smaken, den strukturelle ærligheten og motet til å skrelle bort støyen til bare det vesentlige merket står igjen.
En morgen i faget grafisk design ved Scuola Internazionale di Grafica i Venezia kom professor Paola Ricci – professoren som nesten kastet Pietro ut av skolen (og hun hadde helt rett den gangen) – inn i atelieret og spurte hva som skjer i det øyeblikket en designer tegner et enkelt merke på et blankt ark. I stedet for å åpne en lærebok om layout eller rutenett, fortalte hun en historie av Italo Calvino kalt «Un segno nello spazio» («Et tegn i rommet», fra Le Cosmicomiche, 1965).
I historien minnes den eldgamle kosmiske fortelleren Qfwfq tiden da universet var fullstendig tomt, ensartet og uten særtrekk. Hvert eneste punkt i tomrommet så nøyaktig likt ut som alle andre punkter, og det tok to hundre millioner år for galaksen å fullføre en enkelt rotasjon. Da Qfwfq passerer et tilfeldig punkt i rommet, bestemmer han seg for å tegne det aller første tegnet slik at han kan kjenne igjen akkurat det stedet når han kommer tilbake to hundre millioner år senere.
Når Qfwfq endelig vender tilbake to hundre millioner år senere, oppdager han at en sjalu rival ved navn Kgwgk har visket ut merket hans og begynt å spre forfalskede tegn utover hele kosmos. Snart oversvømmes hele universet av billioner av uanstrengte, etterlignende tegn helt til selve rommet blir en rotete suppe av visuell støy – og Qfwfq blir stående igjen og lete etter den stille nødvendigheten i det første, ærlige merket.
Seksti år etter at Calvino skrev Qfwfq, kan kunstig intelligens oversvømme skjermen med en million tegn på et sekund. Nettopp derfor har det aldri vært viktigere å vende tilbake til ett bevisst, menneskelig ståsted – #beautifullysimple.
Du er Qfwfq i et tomt univers før form eller språk eksisterte. Sett det aller første merket i rommet.
«Plassert i Melkeveiens ytre sone bruker Solen omtrent to hundre millioner år på et fullstendig omløp rundt galaksen. Ja, så lang tid tar det; ikke en dag mindre. En gang da jeg dro forbi, tegnet jeg et tegn på et punkt i rommet, bare for at jeg skulle kunne finne det igjen to hundre millioner år senere, når vi kom forbi neste gang.»
— Italo Calvino, «Un segno nello spazio» («Et tegn i rommet»), fra Le Cosmicomiche (1965)
«Plassert i Melkeveiens ytre sone bruker Solen omtrent to hundre millioner år på et fullstendig omløp rundt galaksen. Ja, så lang tid tar det; ikke en dag mindre. En gang da jeg dro forbi, tegnet jeg et tegn på et punkt i rommet, bare for at jeg skulle kunne finne det igjen to hundre millioner år senere, når vi kom forbi neste gang.»
«Jeg tegnet et tegn på et punkt i rommet, bare for at jeg skulle kunne finne det igjen to hundre millioner år senere.» Et enkelt bevisst merke gir hele universet et sentrum, en koordinat og menneskelig mening.
Når det å lage tegn blir automatisk og løsrevet fra mening, fylles rommet med billioner av falske imitasjoner helt til verden kveles av støy – Calvinos profeti fra 1965 om generativt overflatesøppel.
I post-AI-æraen er flaskehalsen ikke lenger å generere en million tegn. Det er å ha smaken, den strukturelle ærligheten og motet til å skrelle bort støyen til bare det vesentlige merket står igjen.
En morgen i faget grafisk design ved Scuola Internazionale di Grafica i Venezia kom professor Paola Ricci – professoren som nesten kastet Pietro ut av skolen (og hun hadde helt rett den gangen) – inn i atelieret og spurte hva som skjer i det øyeblikket en designer tegner et enkelt merke på et blankt ark. I stedet for å åpne en lærebok om layout eller rutenett, fortalte hun en historie av Italo Calvino kalt «Un segno nello spazio» («Et tegn i rommet», fra Le Cosmicomiche, 1965).
I historien minnes den eldgamle kosmiske fortelleren Qfwfq tiden da universet var fullstendig tomt, ensartet og uten særtrekk. Hvert eneste punkt i tomrommet så nøyaktig likt ut som alle andre punkter, og det tok to hundre millioner år for galaksen å fullføre en enkelt rotasjon. Da Qfwfq passerer et tilfeldig punkt i rommet, bestemmer han seg for å tegne det aller første tegnet slik at han kan kjenne igjen akkurat det stedet når han kommer tilbake to hundre millioner år senere.
Når Qfwfq endelig vender tilbake to hundre millioner år senere, oppdager han at en sjalu rival ved navn Kgwgk har visket ut merket hans og begynt å spre forfalskede tegn utover hele kosmos. Snart oversvømmes hele universet av billioner av uanstrengte, etterlignende tegn helt til selve rommet blir en rotete suppe av visuell støy – og Qfwfq blir stående igjen og lete etter den stille nødvendigheten i det første, ærlige merket.
Seksti år etter at Calvino skrev Qfwfq, kan kunstig intelligens oversvømme skjermen med en million tegn på et sekund. Nettopp derfor har det aldri vært viktigere å vende tilbake til ett bevisst, menneskelig ståsted – #beautifullysimple.
Les «Et kjærlighetsbrev til design ved daggryet av post-AI-æraen» →
Prof. Paola Ricci
